1. Hvilke utfordringer utgjør flensprosessen for belegget?
Hemming er en prosess som bøyer kanten av et arkmateriale mer enn 180 grader for å lage en tett kant. Under denne prosessen gjennomgår belegget intens strekk- og trykkdeformasjon:
Ytterside (bøyd ytterkant): Belegget har størst strekkspenning og kan bli tynnet eller til og med utvikle mikrosprekker.
Innerside (bøyd indre kant): Belegget tåler trykkbelastning og kan samle seg eller rynke seg.
2.Hva er manifestasjonene og årsakene til mikrosprekker?
Manifestasjon: Ved høy forstørrelse kan den ytterste kanten av flensen avdekke fine, diskontinuerlige nettverkssprekker i belegget. Disse sprekkene finnes vanligvis bare i selve belegget, strekker seg ikke til underlaget og forårsaker ikke avskalling av belegg i stor skala.
Årsak: Fleksibiliteten og duktiliteten til belegg (spesielt toppstrøk) har fysiske begrensninger. Når bøyeradius (R-vinkel) er for liten eller underlaget er tykt, overskrider strekkspenningen beleggets elastiske grense.
Påvirkning: For de fleste bruksområder (som husholdningsapparater og konstruksjon) påvirker ikke disse mikrosprekkene korrosjonsmotstanden eller utseendet fordi sprekkene er lukket og underlaget ikke er eksponert. Det bestemmes av egenskapene til beleggmaterialet og regnes ikke som avskalling.
3.Hva er de uakseptable manifestasjonene av "kvalitetsfeil"?
Manifestasjon: Belegget løsner synlig fra underlaget i ark eller biter, og eksponerer det underliggende underlaget eller primeren.
Årsaker:
Dårlig beleggvedheft: Dette er grunnårsaken. Hvis forbehandlingen er utilstrekkelig eller belegget ikke herder ordentlig, vil selve vedheften være utilstrekkelig.
Utilstrekkelig substratforlengelse: Underlaget sprekker før belegget når det bøyes.
Feil behandling: Bøyeradiusen er for liten, flenshastigheten er for høy, formdesignen er urimelig, eller overflateslitasje forårsaker riper.
Feil beleggvalg: Bruk av et belegg som er for hardt eller for sprøtt (mangler fleksibilitet) til å håndtere den krevende flensprosessen.
4.Hva er nøkkelfaktorene som påvirker kvaliteten på flensing?
Beleggfleksibilitet: T-bøyverdien til belegget er en direkte indikator. Jo mindre T-bøyverdi (f.eks. T1, T2), jo bedre beleggsfleksibilitet og desto sterkere motstand mot kantsprekker. Polyesterbelegg er generelt overlegne de mer sprø PVDF-belegg.
Bøyeradius (R-vinkel): Jo mindre R-vinkel, jo større er risikoen for sprekkdannelse. Under design bør en større R-vinkel brukes så mye som mulig samtidig som kravene oppfylles. Generelt bør bøyeradiusen være større enn eller lik platetykkelsen (1t).
Underlagsmateriale og tykkelse: Jo tykkere underlaget er, desto større er tøyningsforskjellen mellom inner- og ytterside ved flensing, og jo høyere er risikoen. Galvaniserte stålplater er generelt mer fleksible enn aluminiserte sinkplater.
5.Hvordan identifisere og forhindre peeling?
Forhånds-behandling: Materialvalg og verifisering
Klar teknisk avtale: Angi tydelig flenskravene til leverandøren og be om tilsvarende T-bøytest-rapporter (f.eks. T2, T3) og cupping-test (Erikson-verdi). Dette er laboratorietester for å forutsi støpeytelse.
Prøvebehandling: Før masseproduksjon, utfør faktiske flenstester på små prøver for å sjekke kanttilstanden.
Under behandling: Overvåk prosessen
Inspiser formen: Sørg for at de arbeidende delene av flensformen er glatte, uten defekter og fri for rust.
Optimaliser parametere: Juster passende flenshastighet og trykk.
Observer kuttekanten: Kvaliteten på langsklippingen før flensing må være god; grader vil forårsake spenningskonsentrasjon og indusere sprekker.
Etter-behandling: inspeksjonsstandarder
Visuell inspeksjon: Belegget på flenskanten skal være kontinuerlig og glatt, uten synlig avskalling.
Fingeravtrykk/tapetest: Skrap den ytterste kanten av flensen med neglen, eller påfør og trekk deretter av tapen for å sjekke om noe belegg er skrapet av eller fjernet. I så fall er vedheften utilfredsstillende.
Saltspraytest (hvis nødvendig): Hvis ekstremt høy korrosjonsmotstand er nødvendig, kan en saltspraytest utføres på flensprøven for å observere om rød rust fortrinnsvis vises ved flensområdet, for å verifisere om dens faktiske korrosjonsmotstand er kompromittert.